*Ditt Navn's POV*

Flashback
"Vi kan bekrefte at kreften er helt borte." Mr. Walsh, legen din, smilte stort. "Tuller du?" Du hoppet opp fra stolen du hadde sittet på. Moren din tok tak i hånda di og klemte forsiktig. Hun satt med tårer i øynene. "Det tar nok litt tid før du vil være helt tilbake til normalt, men bortsett fra det er alt helt fint!" Fortsatte han. Du kunne ikke tro dine egne ører. Du var frisk igjen. Frisk etter noe du ikke trodde du skulle overleve.

Nåtid
Du lå på ryggen i senga di, med armene under hodet. Det var utrolig å tenke tilbake. Her lå du, helt frisk og tilbake på skole. Du reiste deg og åpnet vinduet ditt. Det var glovarmt. Sommeren hadde i alle fall med seg godværet dette året. Det ringte på døra, så du sprang ned til første etasje og åpnet. "Hei!" Andrea stod i døråpningen. "Kom inn." Dere stakk opp på rommet ditt med en gang. Moren og lillebroren din satt i stua, så det var ikke så aktuelt å være nede der sammen med dem. "Vi skal ikke gå ut og shoppe litt da? Det er jo så fint vær!" Andrea var omtrent ute av rommet ditt igjen før du fikk svart. Hun visste nøyaktig hvor godt du elsket shopping. "Ok." Du gikk fort etter henne. På veien tok du med deg lommeboka. "Mamma, vi stikker på shopping." Hun ropte et kort ?greit? rett før dere slengte igjen døra. Wolverhampton på sommerstid var ikke noe du ville gå glipp av.

*Liam's POV*
Jeg tok et godt tak i surfebrettet. Endelig litt fritid i Australia. Louis var allerede i full fart mot vannet. Han hadde tydeligvis ikke tenkt til å vente på meg. "Førstemann ut i vannet, Liam." Louis stoppet opp og ventet på meg i noen sekunder. Da jeg var tre meter unna spurtet han i vei. Jeg sprang etter alt jeg hadde, og vi nådde vannkanten likt. "Jeg kom først!" Louis ga meg det sutretrynet. "Ok, greit, jeg bryr meg ikke." Han ga meg en high-five. "Da får vi vel bare starte da." Han trasket ut i vannet og smilte stort. Paul stod ved vannkanten og fulgte med på oss. En finere dag kunne det ikke blitt.

Niall satt allerede og spiste. Vi måtte ikke tenke lenge før vi satte oss ned sammen med han. "Hey! Få den tilbake!" Louis hadde klart å snike mobilen min ut av bukselomma. "Ikke søren om du får den tilbake med en gang." Før jeg rakk å gjøre noe mer, var han borte fra rommet. Akkurat som på stranda, sprang jeg etter han. "Louis, jeg mener det." Han fortet seg å lukke døra inn til badet og låste. "Hvem skal jeg ringe denne gangen?" Flirte han. "Ingen." Han fniste litt. "Hvem er *Ditt Navn*?" Fnisingen hans tok slutt. "En venn fra Wolverhampton." Jeg prøvde desperat å få åpnet døra, uten at det gikk. Etter over et år uten å prate med henne, så skulle plutselig Louis ringe? Akkurat i det jeg skulle be han gi seg, avbrøyt han meg. "Hei, er dette *Ditt Navn*?"

Mer? Hva synes dere om del 1

Hun klarte ikke få fram mer. Jeg reiste meg og gikk bort til henne. Hun møtte blikket mitt. Jeg la armene rundt henne og hun lente automatisk hodet sitt på skulderen min. "Det kommer til å gå bra, vennen." Nå manglet det bare at hun fikk høre min side av saken.

___________________

*Ditt Navn's POV*
Du kjente den varme pusten til Niall mot huden. Han hadde en hånd på hver sin side av ansiktet ditt. Et hint om at du skulle se på han. "Niall, du har ingenting å unnskylde for." Han ristet voldsomt på hodet. "Jo, jeg oppførte meg ikke sånn jeg burde ha gjort. Du knuste hjertet mitt når du slo opp, og i stedet for å prøve å komme over det, druknet jeg meg i sorgen. Jeg er jo glad for det nå, men det ble jo ikke bedre for deg. Og jeg burde ikke ha kommet uten å si noe. Og på sykehuset, jeg burde ikke dratt det så langt. Jeg burde holdt avstand hvis det var det du ville. Jeg elsker deg, men jeg kan ikke tvinge deg til noe du ikke vil." Alt kom i en rasende fart. "Ro deg ned, Niall." Du vred deg løs fra grepet hans og la armene rundt han. "Jeg er glad du gjorde det. Du fikk meg til å forstå at jeg ikke vil ha noen annen." En tåre rant ned ansiktet til Niall. Første gangen du så han gråte av glede. Han la en hånd mot kinnet ditt igjen. Niall lente seg ned mot deg, og kysset deg mykt på munnen. "Skal vi prøve på nytt?" Du nikket. "Vil ikke ha det på noen annen måte." Du la armene dine rundt nakken hans, og han la sine rundt deg. Øyeblikket kunne ikke bli mer perfekt.

Uten å si noe mer til de andre, gikk dere hjem til deg. Det eneste han tok med seg var gitaren sin, siden han hadde det meste annet han trengte hos deg allerede. Alt var som før han reiste. Dere gikk hånd i hånd bortover gangveien. "Se!" Niall pekte på et stjerneskudd. "Ønsk deg noe." Han stoppet opp. "Jeg trenger ikke det nå. Jeg fikk jo deg tilbake igjen." Han kysset deg på nesetippen. "Forresten, Niall," Du kom til å tenkte på artikkelen i bladet Eleanor hadde kjøpt. "Hvem var hun blondinen du hang med i USA?" Han smilte litt. "En fan. Hun spurte om jeg kunne følge henne hjem, og jeg hadde ikke hjerte til å si nei." Du nikket. "Du er litt søt når du er sjalu." Han la armen rundt deg. "Tulling." Du geipet til han. "Det der er ikke pent!" Han stakk en finger i sida på deg. Du hoppet unna. "Det er ikke pent å kile folk heller, Niall." Han tok deg i hånda. "Unnskyld, men det kommer til å gjenta seg." Du dunket forsiktig til han i skulderen. Ting var akkurat som før han reiste.

"*Ditt Navn*, kan du komme ut hit litt?" Niall ropte på deg fra stua. Du gikk ut til han med en gang. "Hva er det?" Han smilte lurt. "Jeg bare tenkte på at jeg aldri har sunget skikkelig til deg." Du merket at du rødmet litt. Hadde han tenkt til å gjøre det nå? "Sett deg her." Han nikket mot plassen ved siden av seg. "Du behøver ikke gjøre det altså." Han nikket. "Jeg vil." Så fort du satte deg ned, kysset han deg lett på leppene. "Jeg synes synd på de guttene som ikke vet hva de går glipp av." Han kysset deg på kinnet og satte seg til rette. "Klar?" Niall blunket til deg. "Så klar som jeg kan bli." Han begynte å spille på gitaren. Stemmen hans fylte snart leiligheten din. Enda mer spesielt ble det av at han sang Not Over You av Gavin Degraw; den mest spilte sangen på iPoden din etter at han reiste tilbake til USA. Danielle hadde nok hatt noe med dette å gjøre. Niall la fra seg gitaren. Du satte deg på fanget hans og la armene dine rundt nakken hans. "Jeg kunne ikke vært heldigere." Så fort du hadde sagt det, visste du at det var sant.

Da var Goodbye Is Like Dying ferdig.. :) ♥
Vil dere ha ny fanfic? Klarer dere 40 kommentarer til neste fanfic?

Gavin Degraw - Not Over You ♥

Nest siste del:) Slutter på del 73, ja ♥

Han la kinnet sitt mot hodet ditt, enda en fordel ved å være liten. "Men ikke for å være frekk eller noe, men hvorfor er du egentlig her?" Niall så på deg med de mest perfekte blå øynene i hele verden. Du hadde jo tross alt slått opp med han.

____________________

*Niall's POV*
*Ditt Navn* så opp på meg. "Jeg har ikke peiling. Eleanor og Danielle tok meg med hit, de sa de skulle vise meg noe." Hun viftet med tørkleet hun hadde hatt foran øynene. "Jeg visste ikke engang at dere kom hjem i dag." Hun møtte omtrent ikke blikket mitt, selv om hun så på meg. Jeg hadde ikke en eneste idé om hva jeg skulle svare. "Så.." Vi stod der som to idioter. Jeg klødde meg i panna. "Hva har du gjort den siste tida?" Uttrykket hennes forandret seg fort. Jeg traff tydeligvis et litt sårt punkt. "Ikke mye" var alt jeg fikk til svar. "Du da?" Jeg lente meg mot veggen på utsida av leiligheten. "Ikke stort egentlig." Jeg følte en trang etter å fortelle sannheten, men det kom vel til å bli litt merkelig. Hun nikket. Sommerfuglene i magen min gikk amok når jeg så på henne. "Har du.. ehm.." Hvordan skulle jeg stille spørsmålet? Jeg prøvde å hoppe rett i det. "møtt noen?" Blikket hennes møtte gulvet. "Nei. Du?" mumlet hun lavt. "Nei, ikke har jeg prøvd heller." Hva gikk det av meg? Mitt forsøk på å lage avstand gikk ikke så bra likevel. "Vil du bli med inn?" *Ditt Navn* løftet blikket forsiktig. Hun var så søt når hun gjorde det. "Jeg vil ikke være til bry, dessuten er sikkert Danielle og Eleanor utenfor." Jeg ristet på hodet. "De er garantert hos Liam og Louis." Svaret mitt fikk henne til å trekke litt i munnvikene. Det ble nesten et smil. "Kanskje en liten tur da." Jeg lot henne gå først. Hun kjente leiligheten min like godt som sin egen. Vi ble sittende en stund i sofaen uten å si et eneste ord.

"Sulten?" Selvfølgelig skulle jeg bryte stillheten med noe så dumt. "Nei, ikke så veldig." Jeg nikket. "Ok." Hun smilte svakt. "Samme, gamle Niall." Jeg måtte smile litt jeg også. Hun fikk meg til å høres eldgammel ut. "*Ditt Navn*," Hun rettet blikket mot meg, selv om hun lot være å møte blikket mitt. "jeg føler at du egentlig trenger en unnskyldning." Hun reiste seg fort. "Det er ikke jeg som skal ha en, det er du." Hun dyttet litt av håret sitt bak øret. "Det var egentlig ikke planen å slå opp med deg, men måten guttene sa det på gjorde så jeg tok det valget. Det virket som du sleit, og jeg trodde det kom til å bli bedre da. Det var derfor jeg ikke endret mening før mot slutten. Danielle fortalte meg hvordan du var når vi ikke var sammen." Øynene hennes var fulle av tårer. "Jeg burde ikke latt det bli sånn. At jeg dytter deg bort det ene øyeblikket, og når du sier at du skal la meg være i fred, så kommer jeg etter deg." Hun klarte ikke få fram mer. Jeg reiste meg og gikk bort til henne. Hun møtte blikket mitt. Jeg la armene rundt henne og hun lente automatisk hodet sitt på skulderen min. "Det kommer til å gå bra, vennen." Nå manglet det bare at hun fikk høre min side av saken.

Mer?

https://twitter.com/#!/Norway_1DX Vær så snill og followe den ene twitteren min:) 1Dtwitter, der det kommer bilder, imagines etc. ♥

Eleanor snur seg fort rundt og ser forskrekket på deg. "Er det noe galt?" Du ga henne bladet. Bildet av Niall og blondinen hadde brent seg fast i hodet på deg. Han hadde virkelig gått videre. Alt håp om ting fortsatt kunne endres, ble borte på under et sekund.

____________________

*Ditt Navn's POV*
"Det kan ikke være sant! Da ville Liam sagt i fra." Danielle ristet på hodet av det Eleanor leste. "Eller så sa han det ikke fordi han vet jo at du ville sagt det til meg." Det virket som hun plutselig ble litt i tvil. "Det er jo ikke sagt noe om det da. Det er sikkert bare oppdiktet hele greiene. Det er jobben til journalistene." Eleanor lukket bladet og la det på dashbordet. "Du, *Ditt Navn*?" Danielle brøt stillheten som hadde lagt seg. "Ja?" Hun blunket til Eleanor. "Det er noe jeg gjerne vil vise deg, kan du bli med på det?" Du nikket etter litt. Hva kunne være galt med det? "Men du må ha bind for øynene så du ikke ser noe på forhånd." Danielle stoppet på en liten parkeringsplass. Hun gikk ut av bilen og sammen med Eleanor knøt de et bånd rundt hodet på deg. Alt ble fullstendig svart.

Dere kjørte et godt stykke til. Etter tid å dømme, var dere nødt til å være inne i London nå. "Er vi snart fremme?" Eleanor mumlet noe som hørtes ut som et "Vi er her nå." Og akkurat da du klarte å skille ordene fra hverandre, stoppet bilen. To bil dører på åpnet og lukket, og snart ble den tredje åpnet. Et par armer tok tak i deg og hjalp deg ut. "Går det bra?" Du nikket. "Men det blir bedre så fort jeg får vite hvor vi er." Dere gikk noen titalls meter før dere kom inn i en slags bygning. Det var ganske så varmt der. Du ble ført opp noen trapper. "Har jeg grunn til å være redd?" Eleanor lo. "Absolutt ikke." Du stolte fullt og helt på disse jentene, men klarte ikke la være å bli litt skeptisk likevel. Dere stoppet, og du hørte et hardt bank mot en vegg eller dør. "Vi er framme nå." Danielle fniste litt. Du hørte noen skritt lenger bort fra dere. Døra ble åpnet og det var noen som kremtet. "Danielle? Eleanor?" Du fikk ikke et eneste svar. Du prøvde så godt du kunne og løsne knuten på tørkleet du hadde rundt hodet, men fikk det ikke til. "Se her, jeg skal fikse det." Stemmen fikk deg til å stivne. Tørkleet ble tatt bort og endelig så du noe igjen. Du ble ikke så overrasket når du så hvor du var. Stemmen hadde avslørt det hele. Du snudde deg mot personen. "Hei." Du turte ikke å møte blikket hans. "*Ditt Navn*?" Han tok et steg nærmere deg. Du kastet deg inn i armene på han. "Du aner ikke hvor mye jeg har savnet deg, Niall." Han klemte deg tilbake. "Det samme her." Han la kinnet sitt mot hodet ditt, enda en fordel ved å være liten. "Men ikke for å være frekk eller noe, men hvorfor er du egentlig her?" Niall så på deg med de mest perfekte blå øynene i hele verden. Du hadde jo tross alt slått opp med han.

Mer?

Jeg la ned mobilen igjen. Tanken på de 6 meldingene og 28 tapte anropene jeg hadde fått den fredagen jeg reiste, var nok til at jeg fikk vondt i hele meg. Akkurat som om noen helte salt i sårene mine.

____________________

*Niall's POV*
Endelig tilbake i leiligheten! Jeg satte fra meg bagasjen i gangen og kastet meg ned i sofaen. Tre måneder siden jeg hadde vært her sist gang. Det var litt småkjølig, så jeg fikset med varmeovnene. I stedet for å sette meg på sofaen igjen, gikk jeg og pakket ut. Det tok ikke lang tid før alt var ferdig. I desperasjon etter å ha noe å gjøre, begynte jeg å støvsuge og tørke støv rundt om kring. Da jeg var ferdig begynte jeg å fikse med mat. Selv om jeg kun skulle lage til meg selv, ble det mer enn nok til to personer. Det slo meg først etter at jeg hadde tenkt det. Tårene vellet opp i øynene mine. Etter at jeg hadde kommet tilbake til USA hadde det skjedd noe hele tiden, jeg hadde ikke fått den tiden jeg burde hatt til å gjøre ikke noe. Å bare tenke. Hvorfor hadde jeg vært så dum? Hun burde aldri fått det brevet. Jeg rev meg i håret. Da kunne alt ha vært perfekt, men nå var det for sent. Hun har garantert kommet seg videre i livet. Da mangler det bare å gi slipp på det siste av håp jeg har.

*Ditt Navn's POV*
"Skal vi sette oss ned der?" Marte pekte på en benk. "Hvorfor ikke?" stemte Allison i. Dere hadde kjørt et lite stykke ut i fra byen. Du tok mobilen opp fra lomma og sjekket klokka. Bakgrunnsbildet lyste mot deg. Et bilde av deg og Niall. Du hadde ikke klart å endre det enda. I håp om at han fortsatt ville ha deg. "Danielle, kan du kjøre meg hjem? Jeg er så sliten." Hun nikket. Eleanor ble med dere. De andre ble værende igjen, så dere sa hade til dem der. Så fort dere nærmet dere byen ba Eleanor Danielle om å stoppe ved en liten kiosk. "Skal bare ha et av bladene." Hun fortet seg inn, og etter noen få minutter kom hun ut igjen. Eleanor kastet det bak til deg. "Bare les det hvis du vil." Hun sendte deg et kjapt smil. Siden du ikke hadde noe bedre å gjøre, bladde du om forsida og begynte å lese. Danielle og Eleanor startet fort opp en samtale igjen mens du leste. Side opp og side ned. Du nærmet deg slutten da det trakk oppmerksomheten din. *Niall Horan's nye jente?* Uten å ha lagt merke til det, må du ha gitt fra deg en eller annen lyd. Eleanor snur seg fort rundt og ser forskrekket på deg. "Er det noe galt?" Du ga henne bladet. Bildet av Niall og blondinen hadde brent seg fast i hodet på deg. Han hadde virkelig gått videre. Alt håp om ting fortsatt kunne endres, ble borte på under et sekund.

Mer?

Heisann!

For det første ~ det mangler 4 kommentarer for ny del! HeyyHo!

Tenkte jeg skulle ha et mini-maraton med de siste delene av fanficen. Altså fra del 70 - 73, haha:) Vanlige "regler". 2-3 kommentarer, og jeg legger ut en hver halvtime:) Så fort det blir 20 kommentarer på del 69, så starter det!

For de som lurer, så blir neste fanfic om Liam. Historien er allerede klar og greier, så håper den blir bra nok for dere♥ Har sånn smått startet på del 1, så starten kommer nok i dag, hvis dere kommenterer:)

- Benni

Hun ristet voldsomt på hodet. "Det er ikke noe galt med deg! Du gjorde det kun fordi du mente det var best for han, og når du så at det ikke var sånn ville du ha han tilbake. Det var kun tilfeldig at der skulle skje samme dag som han reiste." Hun ga deg en skikkelig klem før hun startet å kjøre. "Nå får vi komme oss hjem igjen.."

___________________

*Ca 1måned senere*

*Ditt Navn's POV*

"Skal vi stikke snart eller?" Danielle og Eleanor stod i døråpningen til leiligheten din. "Ja, jeg er klar nå." Du tok på deg sko og fulgte etter dem ut. "En skikkelig jentehelg! Hvor digg er ikke det?" Danielle smilte fornøyd til dere. "Veldig digg!" stemte Eleanor i. Heldigvis klarte de to å leve med deg for tiden. Det gjorde så vondt at du nesten mistet pusten av å tenke på det. "Ja, digg." mumlet du lavt. De prøvde i alle fall. Etter at Niall reiste hadde du ikke klart å gjøre noe annet enn å tenke på han. Du skulket unna skole, droppet å møte venner og orket rett og slett ingenting. For det meste lå du sammenkrøket i senga og gråt. Alle jentene hadde vært veldig forståelsesfulle. Du kunne ikke ønsket deg noen bedre venner. Dere satte dere inn i bilen på veg til Oxford Street. Allison, Marina og Marte skulle møte dere der. Det var en perfekt dag for shopping. Strålende sol og ganske så varmt. De to andre jentene klarte å se gleden i det, i motsetning til deg. Hver gang du så en gutt, kunne du peke ut et eller annet som minnet om Niall. Du lente hodet mot bilvinduet. Danielle og Eleanor pratet i veg og prøvde å få deg med i samtalen, noe som ikke funket. Du pustet tungt ut og lukket øynene. Kanskje tiden ville gå fortere da.

*Niall's POV*

Jeg gikk ned de siste trappetrinnene ned til lobbyen. "Er du klar, Niall?" Liam stod foran meg. Jeg nikket tamt. "De andre venter på oss i bilen." Jeg fulgte etter han ut. Været ute hjalp ikke på humøret mitt. Det pissregnet og skyene var av en blanding grå og mørk blå. Så fort jeg satte meg inn bilen, stappet jeg øreproppene inn i ørene og satte på musikk. Bablinga til guttene var absolutt noe jeg ikke ville høre akkurat nå. Liam satte seg ved siden av meg. Han pirket meg på skulderen. "Kanskje du skal ta kontakt med henne igjen?" Jeg ristet på hodet. "Hun har forhåpentligvis klart å komme seg videre." Liam himlet med øynene, som om han visste mer enn jeg gjorde. Kanskje han gjorde det også, siden han pratet med Danielle så ofte han hadde tid. Jeg lente hodet mot nakkestøtta. Hva var vitsen med å reise tilbake til London? Sitte alene i leiligheten? Bortsett fra guttene hadde jeg ikke noe utbytte av å være der. Jeg trakk fram mobilen og gikk inn på meldingene mine. De eneste som ikke var slettet var fra *Ditt Navn*. I kontaktlista mi hadde hun fortsatt et hjerte bak navnet. Jeg la ned mobilen igjen. Tanken på de 6 meldingene og 28 tapte anropene jeg hadde fått den fredagen jeg reiste, var nok til at jeg fikk vondt i hele meg. Akkurat som om noen helte salt i sårene mine.

Mer? 20 kommentarer?

Du hadde aldri i livet løp så fort før. Dere sprang sånn at flyet kjørte rett forbi dere. I det du skulle si at han ikke satt på den siden dere stod på, stoppet du. Du løftet armen og pekte. "Danielle." Hun tittet opp og så han hun også. Han så ikke i retning av dere. "Det er for sent." Du sank ned på bakken og lot tårene trille.

___________________

*Niall's POV*
Flyet kjørte bortover banen. Hun kom ikke. Heldigvis var det ikke det største flyet, så det var ikke så mange passasjerer. Jeg stirret inn i setet foran meg for ikke å bryte sammen, uten å lykkes. Tårene trillet stille nedover ansiktet mitt. Mitt livs kjærlighet kom ikke likevel. Da var det vel bare å prøve å glemme henne da. Jeg kom til å tenke på ordtaket "Hvis du elsker noe, slipp det fri". Det passet perfekt i denne sammenhengen her. Jeg lukket øynene og prøvde å sove. Da ville jeg i alle fall få tankene over på noe annet. Pluss at det tok tid å reise til USA. Det stakk inni meg. Jeg kom ikke til å klare å glemme henne. Jeg elsket henne. Man glemmer ikke dem man elsker. Jeg lente bakhodet mot setet og stirret opp i taket. Hvorfor skulle sånt skje med meg? Jeg ønsket ikke at noen andre måtte gå gjennom det, men hvor typisk er det ikke at det skjer når du finner den ene? Jeg tok opp mobilen min igjen og sjekket klokka. Halv tre. Jeg kom til å være i USA midt på svarte natta.

*Ditt Navn's POV*
Dere trasket bort til bilen igjen. Danielle hadde armen sin over skuldrene dine. "Bare gå og sett deg i bilen du, jeg skal bare ta en telefon." Du brydde deg ikke om hvem hun skulle prate med. Det kunne være det samme. Niall var borte for alltid. Kanskje du ville se han igjen, men ikke på samme måte. Hvorfor hadde du vært så dum? Da du hadde han dyttet du han unna, da han kom etter deg dyttet du han lenger unna, og når han først tok "hintet" ville du ha han. Det var jo ikke bare jævelig for deg. Niall har jo følelser han også. Du hvilte hodet på dashbordet og åpnet vinduet. "Aner du hvor dumt det var? Han er på veg tilbake og har sagt han skal komme seg videre! Ser dere ikke at de er som skapt for hverandre?" Du hørte stemmen til en hylende Danielle, og det var ikke positiv hyling. Hun pratet vel med Liam eller en av guttene siden hun skrek på den måten. "Jeg gidder ikke høre på unnskyldningene deres, han er verre når de ikke er sammen!" Hun satte seg inn i bilen igjen og la merke til det åpne vinduet. "Hvor mye av det fikk du med deg?" Hun beit seg i leppa. "Bare siste delen" mumlet du. "Liam skal snakke med Niall når han kommer dit. De beklagde så mye for det som har skjedd, de mente ikke å la det gå så langt." Hun strøk deg over kinnet, akkurat på samme måte som Niall hadde gjort på sykehuset. "Men Danielle, jeg fortjener han ikke. Jeg dyttet han bare lenger og lenger unna når han prøvde å fikse det. Når han reiser vil jeg fikse opp i det. Det må være noe galt med meg." Hun ristet voldsomt på hodet. "Det er ikke noe galt med deg! Du gjorde det kun fordi du mente det var best for han, og når du så at det ikke var sånn ville du ha han tilbake. Det var kun tilfeldig at der skulle skje samme dag som han reiste." Hun ga deg en skikkelig klem før hun startet å kjøre. "Nå får vi komme oss hjem igjen.."

Mer?

"Han mener det, Danielle. Men har du bilen din her? Vi kan fortsatt rekke det hvis vi er raske!" Danielle fiklet med bilnøklene hun hadde i lomma. "Hva venter vi på?" Dere fortet dere på med sko. Du låset igjen døra og sprang etter Danielle ned til bilen. Dere måtte klare det!

____________________

*Niall's POV*
Jente etter jente kom bort og spurte om autograf eller bilde. Jeg prøvde så godt jeg kunne å smile, noe som ikke funket så veldig bra. "Jeg håper det ordner seg mellom deg og *Ditt Navn*" var det til og med en som kommenterte, noe som ikke gjorde saken så mye bedre for min del. Sjåføren kom bort til meg igjen og sa at påstigningen skulle begynne. Hun kom ikke, jeg hadde tatt feil. Det var over. Det hadde vel egentlig vært det i en stund nå. Det var bare jeg som ikke ville se det før nå. Jeg trakk pusten skikkelig. Det var ikke sånn jeg ville at det skulle ende.

*Ditt Navn's POV*
"Kom igjen, Danielle! KJØR FORTERE!" Hun tråkket ned gasspedalen enda mer. Dere kjørte en del fortere enn fartsgrensa. "Blir vi stoppet nå, så stakkars oss." Du var litt usikker på om hun fleipet eller ikke, men det var jo sant. Da ville du ikke være i dine egne sko. Du sjekket klokka på mobilen din. Dere hadde begge prøvd å ringe Niall, men han svarte ikke. Han hadde vel slått den av siden han skulle ut å fly, eller i alle fall satt den i flymodus. "Vi kommer for sent." Du lente hodet mot vinduet. "Nei da, vi rekker det. Der er flyplassen!" Danielle tok seg ikke tid til å parkere pent. Hun låste bilen og dere spurtet inn i det store bygget. Det var mennesker over alt. "Hvor skal vi?" Danielle orienterte seg og dro deg med gjennom mengden. "Jeg tror vi kan rekke det." Hjertet ditt slo så hardt at du kunne høre gjenlyden i hodet. "Det er for sent nå, flyet er klart til avgang." Den ene vakten stoppet dere. "Det kan du ikke mene? Kjæresten hennes sitter på det flyet! Dere er nødt til å stoppe det!" Danielle prøvde å tvinge seg forbi dem. "Unnskyld, men vi kan ikke gjøre det." Tårene presset på hos deg. "Vær så snill! Det er Niall Horan det er snakk om her! Som i kjendisen Niall Horan!" Danielle skrek så alle rundt henne snudde seg. "Sorry, vi gjør ikke forskjell på kjendis eller normal her i gården. Vær så snill og gå herfra." De var ikke til å rikke. Danielle prøvde seg enda flere ganger, uten hell. "Kom igjen, kanskje han ikke er på flyet." Hun dro deg med ut av bygget igjen. Du hadde aldri i livet løp så fort før. Dere sprang sånn at flyet kjørte rett forbi dere. I det du skulle si at han ikke satt på den siden dere stod på, stoppet du. Du løftet armen og pekte. "Danielle." Hun tittet opp og så han hun også. Han så ikke i retning av dere. "Det er for sent." Du sank ned på bakken og lot tårene trille.

Mer? Dere har klart ny kommentar rekord også - 32 kommentarer! Dere fortjente absolutt en ny del:D

"Oi, se på papiret." Det var ikke før da du la merke til det. Det stod faktisk *Niall ♥ *Ditt Navn**. "Aww.." Du smilte til Danielle. "Han er så søt." Du fikk av papiret og skulle til å ta av lokket. "Hva tror du det er?" Danielle så mer nysgjerrig ut enn noen gang.

___________________

*Niall's POV*
Vi kjørte fort mot flyplassen. "Hvor lang tid er det igjen?" Jeg tittet nervøst på klokka. "5 minutter, ca." Sjåføren smilte til meg. "Ok." Jeg sjekket mobilen min for meldinger og eventuelt tapte anrop. Absolutt ingenting. Jeg tappet med fingrene på vinduet i bilen. "Nervøs for flyturen?" Jeg ristet på hodet. "Nei, jeg bare venter på en viktig beskjed." Sjåføren stoppet å spørre, men sendte meg et medfølende blikk. Han forstod vel at det ikke var noe småtteri jeg ventet på, sånn som jeg oppførte meg. "Kom igjen da." mumlet jeg til meg selv. Hvor lang tid kan det ta? Bilen stoppet på en av de ledige parkeringene. Om rundt en time ville jeg sitte på flyet, og det ville ikke være noen veg tilbake.

*Ditt Navn's POV*
Lokket til esken lå alene på bordet. Danielle hadde satt seg ved siden av deg nå. Du tittet ned i esken. Øverst lå det sjokolade. Men ikke hvem som helst; Norsk Melkesjokolade, yndlingen din. Du la den på bordet. "Hva er det?" Danielle tittet nysgjerrig på den gule innpakningen. "Ynglingssjokoladen min." du klarte ikke la være å glise. Under der lå det en bamse. Den holdt et rødt hjerte med skriften *I ♥ U* på. "Aww, så søtt!" Danielle smilte fra øre til øre. Hun tok den imot og ga den en skikkelig klem. "Myk er den i alle fall." Du så ned i esken igjen. Det som gjenstod var et ark. Du fikk det opp av esken og leste det. Danielle fulgte med på uttykket ditt, siden hun ikke ville lese over skulderen på deg. "Danielle, har du bilen din her?!" Du hoppet opp fra stolen. "Hva er det?" Du begynte å rive deg i håret. "Les." Danielle tok tak i arket og skummet gjennom det. "HVA?!" Hun hoppet opp hun også. "Han kan da ikke mene det? Dere er som skapt for hverandre!" Du knakk sammen så du ble sittende på gulvet. Hun ga deg brevet igjen. Øynene dine søkte mot de setningene som ga mest mening. *Når jeg setter meg på flyet blir du kvitt meg. Du skal få leve livet ditt, og jeg skal prøve så godt jeg kan å gå videre i livet. Jeg burde ikke latt det gå så langt. Husk at jeg elsker deg, uansett hva* "Han mener det, Danielle. Men har du bilen din her? Vi kan fortsatt rekke det hvis vi er raske!" Danielle fiklet med bilnøklene hun hadde i lomma. "Hva venter vi på?" Dere fortet dere på med sko. Du låset igjen døra og sprang etter Danielle ned til bilen. Dere måtte klare det!

Mer? Klarer dere 25 kommentarer?:)

Please lik denne sida - Directioners Forever ! Ville betyd ekstremt mye! Engelsk 1D Side ♥

Jeg skjønner bare ikke hvordan de kunne gjøre noe sånt noe mot vesle Niall!" Du flirte litt. "Vesle Niall, ja." Du tittet ned på pakka igjen. "Jeg gleder meg litt til fredag allerede." Du gliste lurt. Forhåpentligvis kom dagene til å gå fort.

_____________________

*Niall's POV*
Jeg lot øynene være lukket. Sykepleieren kom inn på rommet og fikset med gardinene. Lyset fra en strålende sol kom gjennom vinduet. En perfekt dag og fly på. Jeg åpnet øynene på gløtt og satte meg opp i senga. "Du gleder deg vel til å reise tilbake til USA nå, Niall?" Sykepleieren, som faktisk het Anneli, smilte varmt til meg. "Jo da, det blir litt kjedelig inne her i lengden." Hun sa et kort ha det før legen kom inn. Hun satte i gang og fortalte meg hva de hadde kommet fram til; ingenting. De forstod ikke hvorfor jeg skulle ha besvimt der og da. Men det skjedde, ingenting å gjøre med det. Hun gikk sammen med meg ut. Der ville jeg bli hentet av en innleid sjåfør som skulle kjøre meg til flyplassen. Så fort jeg fikk satt meg inn i bilen sukket jeg. En måned og noen dager til så ville vi være tilbake her igjen. Jeg kom til å overleve det, selv om det kom til å bli vanskelig. Jeg tenkte på pakka jeg hadde sendt til *Ditt Navn*. Hun kom til å åpne den i dag, og få vite hva den inneholdt. Jeg smilte litt for meg selv. Forhåpentligvis klarte jeg å vinne henne tilbake med det. Hvis ikke fikk det bare bli sånn. Da skal jeg komme meg videre i livet. Da skal jeg la henne få leve livet sitt.

*Ditt Navn's POV*
"Danielle, hva driver du med?" Du satte fra deg skoa i gangen. "Jeg lager middag, lyst på pannekaker?" Da hun sa det rumlet magen din høyt. "Gjerne, det lukter godt!" Danielle plasserte en tallerken til hver av dere på bordet. Du begynte å gafle i deg. Pannekaker var noe av det beste du visste. Dere pratet i vei om hva dere skulle finne på i helga. Siden Danielle hadde en liten ferie hadde ingen av dere stort å gjøre. "Hvordan var skolen i dag da?" Hun pratet på en måte som minnet deg om moren din. "Kjedelig. Allison var syk og Marina møtte jeg kun i friminuttene." Hun nikket. "Forresten, har du åpna pakka du fikk av Niall?" Øynene hennes lyste av nysgjerrighet. "Nei, jeg rakk det ikke før skolen. Jeg kan gjøre det så fort vi har spist." Hun nikket. "Lurer sykt på hva det kan være." Du gliste. "Jeg også." Sånn ble dere sittende å småprate til dere var ferdige med maten. Dere fikset oppvasken før dere satte dere ned igjen. "Her." Danielle plasserte den minste esken foran deg. ?Du begynte å fikle med papiret utenpå. "Fort deg litt da, jeg vil se hva det er!" Danielle små ertet deg fordi du gjorde det så sakte. "Oi, se på papiret." Det var ikke før da du la merke til det. Det stod faktisk *Niall ♥ *Ditt Navn**. "Aww.." Du smilte til Danielle. "Han er så søt." Du fikk av papiret og skulle til å ta av lokket. "Hva tror du det er?" Danielle så mer nysgjerrig ut enn noen gang.

Mer? 20 kommentarer til ny del ♥

Du snudde deg rundt og så på henne, først litt fovirret. Hun pekte på den. "Å den ja. Jeg er ikke sikker, jeg glemte helt av den." Hun gliste bredt. "Åpne den da!" Du satte deg ned på en stol og begynte å åpne den.

____________________

*Ditt Navn's POV*
Danielle satte seg på stolen ovenfor deg. "Vet du seriøst ikke hvem den er fra?" Du ristet på hodet. "Det kom et bud hit før i dag og leverte den. Han sa ikke noe, og ikke står det noe på den heller." Hun nikket til svar. "Og du har ikke bestilt noe heller?" Du ristet på hodet enda en gang. "Kanskje det er et av de tilfellene du får et hode i levert på døra?" Hun lo litt. "Du har sett for mye Criminal Minds, vennen." Du fikk åpnet pakka skikkelig og tittet nedi den. "Det er enda en pakke, inni pakka. Og en konvolut." Du tok opp konvoluten. "*Til *Ditt Navn* <3" leste du høyt. "Du åpnet den og trakk ut et ark. *Vær så snill og ikke åpne resten av pakka før fredag. xoxo Niall* Du ga brevet til Danielle. "Aww, er ikke det søtt?" Hun viftet med brevet etter at hun hadde lest det. "Joda, det er vel det." Hun tittet bekymret bort på deg. "Hva er galt med deg? Han er vill etter deg, og du nekter å se det?" Uten å mene det fikk du latterkrampe. "Danielle, hvor har du det fra? Vill etter meg, den var god!" Hun satt like seriøs. "Det er sant. Du har ikke vært rundt han når du ikke har vært der." Latteren din stoppet opp. "Hvordan er han da?" Hun smilte litt. "Han er som en liten unge som savner moren sin, haha. Han sitter å tenker mye, glemmer å spise, hører ikke etter på hva vi ser eller noe. Han er jo stikk motsatt når dere er sammen." Du lot ordene synke inn. "Du, jeg ble ringt av to jenter før i dag." Hun løftet litt på det ene øyenbrynet. "Hva sa de?" Du smilte litt for deg selv. "De sa at de håpet vi ble sammen igjen, og at jeg skulle sjekke twitteren hans. Han har ikke tweetet siden jeg slo opp med han." Danielle fikk et litt blandet uttrykk. Det virket som hun både smilte og virket lei seg. "Hva er det?" Hun måpte litt før hun svarte. "Har han ikke vært på twitter siden dere slo opp? Da har han virkelig vært nedfor! Han elsker jo fansen!" Hun så på deg med store øyne. "Jeg trodde ikke det gikk så innpå han egentlig." Hun reiste seg og kom bort til deg. "Hvorfor slo du opp når du fortsatt elsker han?" Du la hodet i hendene. "Jeg var dum, ok. Guttene ringte og sa hvordan det stod til." Danielle gikk fram og tilbake på kjøkkenet. "Stakkars Liam når jeg er ferdig med han." Du skulle til å spørre hvorfor hun plutselig sa det, men kom på at hun ikke hadde hørt hele historien før. "Det var ikke Liam som ringte da. Og dessuten så ba de meg kun ta avstand fra han. Jeg valgte å slå opp med han fordi karrieren hans betyr så mye for han." Danielle stoppet opp litt. "Uansett, han burde ikke ha latt dem gjøre det. Jeg skjønner bare ikke hvordan de kunne gjøre noe sånt noe mot vesle Niall!" Du flirte litt. "Vesle Niall, ja." Du tittet ned på pakka igjen. "Jeg gleder meg litt til fredag allerede." Du gliste lurt. Forhåpentligvis kom dagene til å gå fort.

Mer?

Tenkte jeg bare skulle minne dere på konkurrasen jeg har på bloggen. Dere finner den her! :)

Og hvis dere kommenterer en del, så kommer det en del til i kveld:D + vær så snill og lik denne sida her - 1D fanside! Kommer bilder, WTD; GTS etc. på den etterhvert, har kun 12 likes atm;)

- Benni

Kan dere plis like denne sida? Om One Direction:D (Den er på Engelsk)

Var det det jentene hadde ment? At han ikke hadde tweetet siden du slo opp med han? For alt du visste kunne han ha vært for opptatt, selv om det var lite sjans for det. Du lukket pc-en og la deg ned på senga.

__________________

*Ditt Navn's POV*
Du så bort på klokka. Skolen hadde du ikke orket å brydd deg mer om. Akkurat der og da, ville du bare glemme alt sammen. Reise tilbake til da du ikke kjente Niall, så han slapp det han gikk gjennom. Det banket på døra, og du reiste deg og gikk for å åpne. "Hei, er du *Ditt for- og etternavn*?" Du nikket. "Jeg har en pakke til deg. Kan du bare skrive under her, så er alt greit." Et bud, av et eller annet slag, stod foran deg med et skjema og en penn i hånda. Du tok det imot og skreiv under. "Takk, ha en fin dag." Du lukket igjen døra etter han. Pakka du hadde fått var ganske stor. Du satte den ned på kjøkkenbordet mens du lagde litt mat. Du satte deg i stua mens du spiste. I det du skulle til å ta den andre biten av brødskiva ringte det på igjen. "Argh.." mumlet du til deg selv. Du gikk ut i gangen for å sjekke hvem det var denne gangen. "Hei Danielle." Du ga henne en klem. "En stund siden vi har sett hverandre, så tenkte jeg skulle komme innom." Dere gikk ut i stua igjen. "Er du sulten? Satt akkurat og skulle spise." Hun ristet på hodet. "Hva har skjedd egentlig? El sa at Niall var på sykehuset." Du nikket. "Ja, han kom hit. Han kom hit, og El sov over hos meg. Jeg var på skola da, så de var her når jeg kom hjem. Jeg og Niall krangla, også stakk han. Louis ringte, han var utrolig for Niall siden de ikke fant han." Du tok en liten pause. "Han reiste uten å si noe til dem. Vi gikk for å lete etter han, og han svimte tydeligvis av. Vi er ikke helt sikre på hvorfor. Legene finner sikkert ut av det. Han skal reise til USA igjen på fredag." Danielle nikket. Dere fortsatte å prate om saken en god stund.

"Skal vi lage middag eller?" Det begynte å gli mot kveld. "Kan vi godt, hva skal vi lage?" Danielle reiste seg og gikk inn på kjøkkenet. Du fulgte etter henne. "Spaghetti?" Hun nikket. "Høres godt ut." Danielle begynte å fikse med selve spaghettien mes du laget kjøttsaus. "Skal vi ha en salat til?" Hun var allerede ferdig med å fylle vann i kjelen og putte spaghetti oppi den, så hun stod og fulgte med på deg. "Kan vi godt, du finner det du trenger i kjøleskapet." Snart var hun i full gang allerede. "Hvem er forresten den pakka fra?" Du snudde deg rundt og så på henne, først litt fovirret. Hun pekte på den. "Å den ja. Jeg er ikke sikker, jeg glemte helt av den." Hun gliste bredt. "Åpne den da!" Du satte deg ned på en stol og begynte å åpne den.

Mer?

De to andre gikk litt foran deg, så de så ingenting. Hvorfor måtte kjærlighet være så vanskelig? Å droppe den du elsker, fordi det var det beste for den. Det var kanskje det mest riktige å gjøre, men det føltes ikke sånn ut her og nå.

_____________________

*Ditt Navn's POV*

En forferdelig lyd tok form i rommet. Hodet ditt spratt opp fra puta og du slo armen mot mobilen din. Du trakk den fort til deg og prøvde å lese hvem det var som ringte. "Hallo?" mumlet du fram. "Hallo, er dette *Ditt Navn*?" Du kjente ikke igjen stemmen. "Ja, hvordan det?" Du hørte hvisking i bakgrunnen. "Vi er to Directioners, og vi ville bare si at du må bli sammen med Niall igjen!" Kommentaren kom ganske overraskende på. "Hva?" Skjedde virkelig dette? Du hadde ikke fått så mye hat som du hadde trodd du skulle, men at to dedikerte Directioners ringte deg for å si det virket ganske urealistisk. "Directioners over hele verden elsker deg! Du gjør Niall glad. Etter at dere slo opp har han oppført seg så merkelig. Han prater ikke på intervjuer lenger, glemmer versene sine og ikke bare deler av teksten, og værst av alt, han smiler ikke lenger." Det tok nesten pusten fra deg. Var det virkelig sant? Ingen hadde fortalt deg at det var sånn det stod til med han. "Er dere seriøse nå?" Det kom litt latter fra andre enden. "Absolutt! Du aner ikke hvor mye du betyr for han. Bare stikk å sjekk twitter hans, så burde det være bevis nok."

Du dro fram dataen din etter å ha pratet ferdig med jentene. De viste seg å være veldig søte. Du klikket deg fort inn på twitter. Profilen til Niall poppet opp på skjermen. Du leste deg nedover. Den siste tweeten var dagen før du slo opp med han. *Miss her so much.. Can't wait to see her again xx* Etter det var det ingenting. Var det det jentene hadde ment? At han ikke hadde tweetet siden du slo opp med han? For alt du visste kunne han ha vært for opptatt, selv om det var lite sjans for det. Du lukket pc-en og la deg ned på senga.

Mer? Sorry for kort del!

Hvorfor jeg spurte, hadde jeg ikke peiling på. Hvor dum var jeg? Svarte hun nei, kunne jeg like så godt slutte å prøve. "Ikke akkurat." Hun geipet til meg. "Så bra da. Kanskje vi kan finne på noe." Hun nikket. "Men kun som venner.." Hun stoppet litt, ventet på reaksjonen min.

_________________

*Niall's POV*
"Skjønner.." Hva annet skulle jeg si? Oppførte hun seg kun sånn fordi alt virket ok nå? Jeg lente hodet mot veggen. "Tror du liksom det er bedre for meg uten deg?" Hun løftet hodet fra skulderen min. "Ja." Hun sa det så lavt at jeg så vidt hørte det. "Da burde du tenke deg om en gang til." *Ditt Navn* trakk seg litt lenger unna. Selvfølgelig skulle jeg bringe opp teamet igjen så hun lagde mer avstand. "Hva gjør du ute her?" Legen stod foran oss. "Vi måtte bare prate litt." Hun ga oss et misfornøyd blikk. "Du burde ligge i senga og hvilke, ikke vandre rundt i korridorene." Hun hjalp meg opp igjen og fulgte meg tilbake til rommet. *Ditt Navn* kom sakte gående etter. Så fort legen gikk ut av rommet igjen, satte hun seg ned på sengekanten. "Jeg burde egentlig stikke hjem igjen, det begynner å bli sent." *Ditt Navn* nektet å møte blikket mitt. "Du kan jo sove her i natt da." Jeg slo meg selv i ansiktet. Jeg måtte alltid komme med noe som dyttet henne lenger unna. "Nei, jeg må hjem. Jeg burde ikke være her en gang." Hun reiste seg og begynte å gå mot døra. "Vent litt, *Ditt Navn*." Jeg hoppet ut av senga igjen, til tross for kjeften jeg fikk forrige gang, og gikk bort til henne. "Hvis det er siste gangen jeg ser deg.." Jeg la den ene armen rundt livet hennes og den andre på nakken hennes. Hun bøyde seg smått inn og det samme gjorde jeg. Leppene våres møttes i en brøkdel av et sekund.

*Ditt Navn's POV*

Du sprang fort ut av rommet etter å ha løsrevet deg fra Niall. Eleanor og Marina satt på venteværelset. "Vi har pratet med Allison, hun reiste hjem igjen." Du klarte ikke annet enn å nikke. "Jeg vil bare hjem." Sammen gikk dere ut av det enorme bygget. Kommentaren til Niall surret rundt i hodet på deg. Hva hadde han ment med det? Skulle han la deg være alene? Skulle dere ikke møtes som venner en gang? Før du rakk å stoppe tårene rant de nedover ansiktet ditt. De to andre gikk litt foran deg, så de så ingenting. Hvorfor måtte kjærlighet være så vanskelig? Å droppe den du elsker, fordi det var det beste for den. Det var kanskje det mest riktige å gjøre, men det føltes ikke sånn ut her og nå.

Mer? 20 kommentarer? Husk konkurransen :D

Selv hvor hardt du prøvde å holde deg seriøs, klarte du det ikke. Av alt det han sa, begynte tårene å renne. Han tittet fort bort på deg, og skulle til å si noe. Før han rakk det, reiste du deg opp og løp ut av rommet. Så fort du var utenfor satte du deg ned på gulvet med ryggen lent mot veggen.

__________________

*Ditt Navn's POV*

Du hørte at en dør litt lenger bort ble åpnet og lukket. Lyden av at noen gikk sakte bortover gulvet kom nærmere. Du løftet hodet og så opp på personen som stod to meter fra deg. "*Ditt Navn*, hva er det?" Niall gikk sakte de to siste metrene og satte seg ned ved siden av deg. Automatisk la han armen rundt skuldrene dine og du lente hodet mot skulderen hans. Sånn som dere gjorde da dere var sammen. Da du faktisk var lykkelig. Du skøyv bort tankene og tittet opp på han. "Det er ingenting." Blikkene deres møttes, og du klarte ikke se bort. Du ville ikke innrømme det for noen, men mistet du Niall mistet du lysten til å leve. Kanskje dere kunne prøve på nytt når han var ferdig med USA, men ville ikke alt bli på samme måte da? Når de reiste til et annet land, og dere var sammen. Antagelig ville det bare bli en vond sirkel. Niall la begge armene sine rundt deg. "Går det bra, pus?" Han beit seg i leppa. Det kom visst like automatisk hos han, som hos deg. Det var tydelig at han ikke mente å kalle deg pus. "Ja da, nå så." Du satte deg enda nærmere han. Han hadde hodet sånn at han pustet deg på hodet. Det ga deg gådehud på ryggen. "Jeg ser at det er noe galt. Ellers ville du ikke gråtet så mye." Han strøk den ene hånda over håret ditt, sånn at han fikk bort det som lå som en gardin foran ansiktet ditt. "Hvordan reagerte Louis?" Du prøvde desperat å bytte emne, men Niall var ikke så lett å rikke. "Kom igjen da." Han løftet opp ansiktet ditt med pekefingeren og langfingeren. "Det du sa til Louis om meg, mente du det?" Han lo litt. "Selvfølgelig. Jeg skjønner ikke at du kan tvile på noe sånt noe, *Ditt Navn*." Du kjente følelsen du fikk innvendig, følelsen av nesten komplett lykke. Det var bare en ting som manglet, og du visste nøyaktig hva. 

*Niall's POV*
"Men si det da, hvordan reagerte Louis?" Hun prøvde fortsatt å endre emne, men nå som hun hadde sagt hva det var, lot jeg henne gjøre det. "Han ble litt sjokka, men jeg forklarte at alt var bra nå. Så jeg skal ta flyet tilbake på fredag. Det var først da det var ledig plass." Hun ble tydelig overrasket, ikke mer å si om det. "Misfornøyd?" Det hørtes kanskje spøkefullt ut, men det var absolutt ikke sånn ment. Hvorfor jeg spurte, hadde jeg ikke peiling på. Hvor dum var jeg? Svarte hun nei, kunne jeg like så godt slutte å prøve. "Ikke akkurat." Hun geipet til meg. "Så bra da. Kanskje vi kan finne på noe." Hun nikket. "Men kun som venner.." Hun stoppet litt, ventet på reaksjonen min.

Mer? Klarer dere 20 kommentarer til i morgen? I know you can :)

Fristen på konkurransen avhenger av hva jeg kommer opp i til eksamen;) Kommer tilbake til det på tirsdag, hvis jeg husker det!

Guttene ringte meg og sa hva som skjedde med deg. At du ikke klarte å konsentrere seg, glemme deler av sangen og sånne ting. Jeg vil ikke ødelegge karrieren din." Du ville virkelig få ordnet opp hele saken. Niall åpnet munnen for å si noe, og du ventet i spenning.

__________________

*Niall's POV*
"Ødelegge karrieren min? Hvor har du fått det fra?" Jeg satt meg brått opp i senga, til tross for at jeg var ganske sliten. "Ikke våg å tro det en gang, *Ditt Navn*!" Jeg trakk henne litt nærmere meg. "Du betyr absolutt alt for meg! Jeg kommer til å vente på deg for alltid. Det er ingen annen jeg heller vil ha." Jeg bøyde seg lenger frem, og leppene våres møttes. *Ditt Navn* trakk seg unna etter litt. "Niall," Hun så ned på hendene våre. "jeg har allerede tatt et valg. Jeg kommer ikke til å endre mening." Det var om hun kastet hjertet mitt ned i bakken, og det knuste i tusen biter. En tung klump tok form i magen på meg. "*Ditt Navn*, vær så snill. La meg få en sjanse til, jeg kan bevise at jeg kan klare det." Det å ha henne så nær nå, og miste henne igjen, gjore meg helt desperat.

*Ditt Navn's POV*
Niall så tryglende på deg. "Kanskje etter at dere kommer hjem igjen. Vi kan se på det da." Han nikket, men det var tydelig at han ville protestere. Han ble avbrutt av ringetona di. "Unnskyld, Unnskyld, Unnskyld! Vi glemte helt av å ringe dere!" Sa du så fort du la mobilen inntil øret. "Fant dere han?" Louis var veldig bekymret. "Ja da, men det sto ikke så bra til med han. Du kan få prate med han selv." Du ga Niall mobilen. "Hvem er det?" Han så deg inn i øynene. "Louis." Han nikket en gang før han vendte oppmerksomheten til mobilen din. "Hei. Ja, jeg vet at dere synes det var dumt gjort. Men forventet dere at jeg ikke skulle gjøre noe?" I sånne samtaler irriterte deg at du ikke hørte hva den andre personen sa. "Jeg forstår dere jo, men hun betyr alt for meg. Jeg klarer ikke leve uten henne, Louis." Niall pratet i vei som om du ikke satt der. Selv hvor hardt du prøvde å holde deg seriøs, klarte du det ikke. Av alt det han sa, begynte tårene å renne. Han tittet fort bort på deg, og skulle til å si noe. Før han rakk det, reiste du deg opp og løp ut av rommet. Så fort du var utenfor satte du deg ned på gulvet med ryggen lent mot veggen.

Mer?

Husk konkurransen!!

Svar til Anonym: Skjønner godt at det ikke er så morsomt å vente for dere som leser bloggen, og at jeg skreiv mer før. Men se det fra min side; jeg går nå i 10. og på tirsdag får jeg vite hva jeg kommer opp i til skriftlig eksamen. Jeg bruker ganske mye tid på skole. I tillegg er jeg ikke helt frisk, så jeg får ganske fort vondt i hodet av å bruke pc. Alikevel prøver jeg å skrive så mye jeg kan til dere, men det blir ganske problematisk når alt skjer på en gang. Tid jeg skulle brukt på viktigere ting, brukes til skriving her på bloggen + at jeg har 2 andre blogger. Tror at dere heller vil at det skal være få deler enn at det ikke er en eneste del i en viss periode + at jeg venter til jeg har fått rundt 10-20 kommentarer (pga av høyt lesertall). Ble litt langt, men følte jeg burde forklare det:)

"Vi har prøvd å ringe han, men har tar ikke telefonen. Kan du spørre Eleanor om hun kan lete etter han?" Du svarte et fort "Ja", før dere la på. Du forklarte Eleanor hele situasjonen og hun fikk et veldig bekymret uttrykk i ansiktet.

____________________

*Ditt Navn's POV*
"Han var skikkelig lei seg i stad. Mest antagelig har han gått hjem." Hun virket litt fjern. "El, hva er det?" Du ristet henne forsiktig i skulderen. "Det var noe annerledes med han. Han pleier ikke oppføre seg sånn til vanlig. Han var skikkelig sint også, så han kan være hvor som helst." Du forstod at hun var redd for at det hadde skjedd han noe. "Kom da, så leter vi etter han." Allison ble igjen i leiligheten i tilfellet Niall kom tilbake. Selv om det måtte et mirakel til for at det skulle skje. Dere tok fort på dere jakker og sko, og gikk ut av bygget. Det blåste kjølig ute og det var allerede blitt ganske mørkt ute. "Hvor skal vi begynne? Han kan være hvor som helst!" Marina var rastløs. Hun, som resten av dere, var ganske bekymret. "Han gikk denne veien, så vi kan starte bortover her. Også ta veien til leilighetene dems." Eleanor gikk i tet bortover gata. "Hva om det har skjedd han noe?" Du klarte ikke la være å spørre. Selv om du hadde tatt avgjørelsen, elsket du han fortsatt. "Ikke tenkt sånn." Marina strøk deg over ryggen. "Vi kommer til å finne han." Dere hørte et gisp fra Eleanor som allerede hadde rundt hjørnet. "Dere, kom hit!" Hun skrek desperat. "Hva er det?" Dere stoppet da dere så synet.

Eleanor hadde fingrene sine mot halsen hans for å sjekke pulsen. "Lever han?" Det var så vidt du klarte å få frem ordene. "Ja, men han er ikke akkurat tilstedet her." Du satte deg ned på kne. "Niall, Niall?" Du strøk hånda di over kinnet hans. "Ring etter ambulanse." Du var helt i din egen verden, midt i et mareritt. Det var så vidt du hørte Eleanor smårope til Marina. "Ambulansen kommer snart, vennen." Eleanor hadde hånda si på skulderen din. "Han er kald." Du beit deg hardt i leppa for ikke å gråte. Uten å tenke mer på det, kastet du av deg jakka og la den over Niall. Hadde det ikke vært for omstendighetene, hadde det bare vært søtt. Niall var alltid så nydelig når han sov. Dere kunne høre sirener i det fjerne, ogde dro deg tilbake til virkeligheten. Det tok ikke mange minuttene før ambulansen stod foran dere. Den ene mannen satte seg ned ved siden av Niall og undersøkte han fort. Den andre begynte å prate med dere. "Jeg heter Hans. Kan dere forklare oss hva som har skjedd her?" Eleanor forklarte for alle sammen. Du var så fra deg at du ikke klarte å få fram et eneste ord.

Noen timer senere...

"Hvem av dere er *Ditt Navn*?" En mørkhåret dame, legen, stod foran dere. "Det er meg." Du reiste deg opp. "Niall spør etter deg." Du fulgte etter henne inn på det ene rommet. Hun lukket døra bak seg, og du var plutselig alene med Niall. "Niall" Du spratt bort til han. "Hvordan går det med deg?" Du la hendene dine over den ene hånda hans. "Kunne vært bedre." Hun smilte det søte halvsmilet sitt. "Hva skjedde?" Du trakk en stol bort til senga, men han ristet på hodet. "Sitt her." Han klappet på sengekanten. Du gjorde som han ville, og satte deg ned på senga. "Egentlig er jeg ikke helt sikker. I det ene øyeblikket var jeg knust, lei og sur og i det neste, så fort jeg kom rundt hjørnet, ble alt bare svart." Han tok tak å hånda di og flettet fingrene deres sammen. Du visste at du ikke burde la det skje, du hadde tatt en avgjørelse, men du klarte ikke si nei til han. "*Ditt Navn*, jeg vet vi allerede har hatt denne samtala." Du sukket, men det lot ikke til å stoppe Niall. "Men jeg vil ikke gi opp. Du betyr alt for meg. Jeg elsker deg." Han løftet den slappe armen opp til ansiktet ditt og la hånda inntil kinnet ditt. Han strøk deg over kinnet med tommelen. "Niall, jeg elsker deg også, men det er en grunn til at jeg tok den avgjørelsen. Guttene ringte meg og sa hva som skjedde med deg. At du ikke klarte å konsentrere seg, glemme deler av sangen og sånne ting. Jeg vil ikke ødelegge karrieren din." Du ville virkelig få ordnet opp hele saken. Niall åpnet munnen for å si noe, og du ventet i spenning.

Mer? 15 kommentarer for ny del?

Husk konkurransen!!

For å være med i konkurransen må dere svare på 3 spørsmål; 1 fra hver fanfic, og svare riktig. Velger å ha det sånn fordi jeg vil at de som faktisk LESER bloggen min, skal ha størst sjanse til å vinne. Premien for den som vinner, er tegningen over. Har ikke penger å bruke, så gjorde det såpass enkelt:)

Spørsmål 1: Want U Back

- Hvor reiser Louis og *Ditt Navn* på ferie?

Spørsmål 2: What You Didn't Know

- Hvilken BTR-gutt prøver seg på *Ditt Navn*?

Spørsmål 3: Goodbye Is Like Dying

- Hva jobber *Ditt Navn* som?

PS. Kommenterer du Anonymt er du IKKE med i trekningen. Jeg må ha muligheten til å kontakte personen som vinner. Skriv derfor fullt Navn, så jeg kan finne dere på facebook, og eventuelt twitter/e-mail/blogg. Håper flest mulig blir med! :) Jeg kommer til å skrive ned alle navn på lapper og trekke - altså det er tilfeldig!

Del 57 er lagt ut!! :D