10.02.2012 | 20:30 | Kategori: Want U Back

Want U Back - Del 125

Den ene mannen ba meg sette meg inn bak. "Hva har skjedd?" Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. "Hun har, sannsynligvis, trynet og slått hodet mot en stein." Mannen nikket. Helene, Alex og Niall, pluss resten av guttene, skulle komme senere. Jeg stod i stor gjeld til Helene for at hun lot meg bli med på sykehuset. 
__________________

 

"Du må vente her." Mannen så strengt på meg før de tok med *Ditt navn* inn på sykehuset. Jeg måtte sitte igjen alene på en stol. Resten av gjengen kom inn etter noen minutter. "Har de sagt noe enda?" Jeg ristet på hodet. "De har akkurat tatt henne med inn for å undersøke." Helene nikket og satte seg ned i stolen ved siden av deg. "Jeg håper bare det går bra." Liam satte seg ned på andre siden av meg. "Går det bra med deg?" Han var kanskje den som forstod best hvordan jeg hadde det nå. "Nei." Jeg la hodet i hendene mine. Liam visste delvis hvordan det var. Han hadde nesten mistet kjæresten sin etter en bilulykke, men hun hadde blitt frisk igjen. Noen måneder etter dumpet hun ham. Han sendte meg et forståelsesfult blikk.
En lege kom bort til oss. "Er alle dere med *Ditt for- og etternavn*?" Vi nikket alle sammen. "Vil dere bli med meg?" Vi ble med inn på et lite møterom. "*Ditt navn* har, etter det vi har forstått, slått hodet ganske hardt." Han tok en pause. "Hun er i koma, og det er veldig usikkert på hva som kommer til å skje." Det kom et lite hulk fra Helene, det var tydelig at det var hardt for henne. Jeg klarte ikke ragere av det han sa. Var det virkelig sant? Legen fortsatte. "Det er usikkert på når hun kommer til å våkne av komaen, det varier veldig, men dere må ikke gi opp håpet. Når dere besøker henne, prat til henne som hun skulle vært våken. Det er ofta at personer i koma fortsatt er tilstedet i hva som skjer." En tåre rant nedover kinnet mitt i det han sa det. Hva om hun ikke kom til å våkne igjen. Da fikk jeg aldri se det sjeldne tannsmilet, måten hun så det vakre i alt. Jeg måtte ut av det lille rommet. Stolen skrapte hardt mot gulvet. De andre så etter meg i det jeg gikk ut. Lyden av døra som gikk igjen var det siste jeg hørte før jeg plugget musikken i ørene og satte meg på venterommet. Jeg hadde fått lastet over en del av yndlingssangene hennes, så jeg måtte hoppe over flere titalls sanger. Jeg orket ikke tanken på rolige, litt småtriste sanger nå.

Jeg kunne kjenne en kald hånd på skulderen. Liam. Jeg tro pluggene ut av ørene og tittet opp på han med røde øyne. "Hun kommer til å våkne, du må bare ikke miste håpet." Han smilte svakt til deg. "Legen har forresten sagt at du kan då se henne nå, før alle andre. Helene sa det var greit, siden hun visste hvor mye du betyr for *Ditt navn*" Ordene som kom ut av Liams munn hørtes uvirkelige ut. Ville Helene at jeg skulle gå inn før de andre? Det var utrolig. Samtalen vi hadde hatt før i dag kom tilbake i tankene mine. Jeg reiste meg opp og ble vist til rommet hun lå på.

Mer? 

 



 


Postat av: Tonje Viken Brenden

Meeeeer! <3

10.02.2012 @ 20:45
Postat av: Sigrid

Meeer! ÅÅå, denne historien er genial! :D TAKK!!! <3

10.02.2012 @ 21:09

    Navn:
    Kom ihåg mig?

    E-postadresse: (publiseres ikke)

    URL / Adresse:

    Kommentar:

Trackback-URL för detta inlägg:
http://blogsoft.no/trackback/ping/34666282
hits