Guttene stirret på meg. Louis hadde lagt armen på skulderen min, men jeg merket det først nå. Amanda hadde sagt at vi ikke skulle miste håpet, og det skulle jeg ikke heller.

__________________

*Liam's POV*

"Det er best om dere reiser hjem og får dere litt søvn." Amanda hadde kommet ut igjen med samme beskjed som i stad. At tilstanden var ustabil. Da alle bortsett fra meg reiste seg, ga hun meg et strengt blikk. "Du også, Liam." Harry dro meg delvis opp fra stolen og ut i bilen. Jeg hadde fortsatt ikke kommet over sjokket, men jeg var ikke alene. Katrine og Josh var som i transe. Ingen av oss pratet. Louis satte seg bak rattet på bilen til Katrine, mens Harry kjørte bilen sin.

"Kom deg hjem og sov nå Liam." Louis stoppet utenfor huset til Katrine. Alle hoppet ut. Katrine klemte meg på overarmen. "Dere også." Hun tok Josh i hånden og de gikk inn. Louis og jeg begynte å gå hjem. Hvert steg føltes tyngre og tyngre. Dette skjedde ikke. Fanget i delvis desperasjon kløp jeg meg hardt i armen. "Hva driver du med?" Louis dunket inn i siden på meg. Jeg så ned på armen min og merket at jeg hadde kløpet så hardt at jeg hadde begynt å blø. "Hva var det godt for?" Han stoppet meg og så meg rett inn i øynene. "Dette kan ikke være sant!" Jeg skrek det ut, uten å bry meg om naboene. "Liam, ro deg ned." Jeg bøyde meg ned, tok opp en stein og kastet den så langt og hardt jeg kunne. "Liam, ro deg ned!" Han grep tak i genseren min. "Du gjør det ikke bedre for noen ved å reagere sånn." I stedet for å kaste flere steiener, sparket jeg en av dem i stedet. "Dette skjer virkelig ikke, Louis. Dette er bare et mareritt."

Mer?