07.01.2014 | 22:29 | Kategori: Don't Let Me Go

Don't Let Me Go - Kapittel 3

"Seriøst, du er Harrys nye leketøy, Elle!" sa Amber så fort vi kom oss ut av klasserommet. "Flaks, right?" Jeg himlet med øynene. Typisk at jeg skulle ha så flaks. "Er du heldig så går han ikke så langt igjen, men han liker å erte ofrene sine," fortsatte hun. "Oppfører han seg slik mot alle jenter?" Amber ristet på hodet. "Jeg har ikke sett han gjort slik mot noen." Hun hevet det ene øyenbrynet. "Ikke si at du likte det?" Jeg sperret opp øynene. "Nei! Hvordan kunne noen like det?" Amber lo av svaret mitt. "Amber! Noëlle! Vent da!" Vi snudde oss rundt begge to. Harry. "Ikke igjen," mumlet jeg så lavt at kun Amber kunne høre meg. "Ser ut som flaksen din fortsetter." Ingen av oss fikk sagt noe mer før Harry stod ved siden av oss. "Hei igjen, jenter," han sendte meg et lite glis. Verken jeg eller Amber svarte. "Noen er i dårlig humør etter timen," fortsatte han uten å vente lenger. Harry la armen sin om skuldrene mine. Jeg prøvde å riste han av men grepet hans var for hardt. "Kom igjen, Elle, vi burde komme oss til neste time." Amber tok et fast grep rundt hånden min og dro meg bort fra Harry. Hun var ikke annet enn en livredder.

"Så, hvordan var første dag på skolen?" Mamma satte fra seg skoene sine i gangen. Endelig var jeg hjemme. "Grei nok," svarte jeg. Å fortelle henne om Harry var en dårlig idé. Hun hadde mer enn nok å bekymre seg for. Hun trengte ikke dette i tillegg til pappas alkoholproblem. "Er pappa hjemme?" Hun nikket svakt. "Han sover, tror jeg." Hun nektet å se meg i øynene når hun snakket. Hele situasjonen med pappa var veldig vanskelig for henne. Mannen hun elsket, ødelagt av alkohol. Jeg kunne ikke forestille meg hvor fælt det måtte være.
"Har du lekser til i morgen?" Vi satte oss ned ved kjøkkenbordet. "Nei, vi har ikke fått noe lekser enda." Munnen hennes ble til et stort smil. "Skal vi se en film da?" Jeg nikket. Ingenting var bedre enn kvalitetstid med mamma. "Finn en film så skal jeg finne frem noe godt." Jeg forlot rommet kjapt. Det var vanskelig å finne en film blandt alle vi hadde, men til slutt landet jeg på Letters to Juliet. Mammas yndlingsfilm. Hun kom inn i rommet med to boller i hendene. "Fant du noe?" Hun satte de fra seg på bordet. "Yndlingsfilmen din, hvis det funker?" Hun ga meg tommelen opp. "Selvfølgelig," lo hun.

Mobilen min ringte i midten av filmen. "Sorry, det er Michelle som ringer," hun nikket før hun fokuserte på filmen igjen. Jeg sprang opp på rommet og slang meg ned på senga. "Hei, Michelle!" Før jeg fikk fullført setningen skrek noen i den andre enden. "Noëlle! Hvordan har du det? Hvordan er det nye huset? Noen søte gutter der du bor?" Michelle forlangte svar på hvert eneste spørsmål hun stilte, noe som ikke var få.
"Så hvordan går alt i London? Fortsatt det samme gamle?" Hun fniste. "Så og si, men det er ikke det samme uten deg." svarte hun. "Alle savner vår tidligere it-girl". Kommentaren gjorde meg både glad og trist på samme tid. "Jeg savner dere også. Men på den positive siden så er mamma mye gladere." Michelle, som var bestevennen min i London, visste om alle hemmelighetene mine. "Så bra!" Svarte hun entusiastisk. "Og faren din?" Hun stilte det siste spørsmålet forsiktig. "Samme gamle,  tror jeg. Prater ikke så mye med han." Han dro fingrene gjennom håret. "Det skjønner jeg." Michelle skjønte at jeg ikke ville prate mer om det og byttet tema. "Som jeg sa så savner vi deg her. Det er virkelig ikke det samme uten vår favoritt it-girl." Jeg lo bort kommentaren hennes. "Jeg er absolutt ikke en it-girl, Michelle. Det vet du!" Hun fniste mer. "Å jo, det er du! Familien din er rik, du går kun i designer klær, du ser fantastisk ut og alle guttene sikler etter deg. Typisk it-girl, eller hva?" Svaret hennes gjorde meg stum. Da jeg ikke svarte, fortsatte hun. "William savner deg også. Han prater om deg hele tiden.." Jeg kremtet. Enda bedre. William var ex-kjæresten min. "Veldig morsomt, Michelle. Han snakker ikke om meg. Og det gjør ingen andre heller." Det gikk noen sekunder før hun svarte. "Hvis du sier det så." Jeg tittet på klokken. Filmen var for lengst ferdig og det var snart på tide å sove. "Jeg må stikke nå, men vi kan prates senere," jeg la på før hun fikk tid til å svare. Var det virkelig sant? Pratet William om meg? Var jeg en it-girl? Klart familien min var rik og grei, jeg gikk i designer klær. Men resten var ikke sant i det hele tatt! Jeg gikk ned i stua der mamma hadde sovnet på sofaen. Jeg pakket henne inn i et varmt teppe før jeg gikk og la meg.

Mer?


31.12.2013 | 01:12 | Kategori: Don't Let Me Go

Don't Let Me Go - Kapittel 2

Jeg åpnet øynene. Sola skinner gjennom gardinene. Jeg gjespet og nærmest hoppet ut av senga. Hvis skolen ikke skulle gå så greit som jeg håpet, var i hvert fall ikke været så verst. Et svakt bank på døra brakte meg tilbake til virkeligheten. "Ja?" svarte jeg lavt. "Det er bare meg," moren min kikket rundt dørkanten. "Ville bare forsikre meg om at du er våken." Hun lukket døra bak seg og forlot meg til tankene. Jeg gikk bort til klesskapet og fant frem klærne jeg ville gå med; et par svarte jeans og en mørkeblå strikkagenser. Favorittklærne. Ett nytt dunk på dør. Jeg snudde meg og så faren min. "Frokost," sa han fort før han gikk ned. For en gangs skyld virket det ikke som han hadde drukket før frokost. "Kommer om et minutt," mumlet jeg.
"Så fint kledd du er i dag da, vennen!" var det første moren min sa når jeg gikk inn på kjøkkenet. "Takk, mamma," jeg ga henne en kort klem før jeg satte meg ned ved siden av henne. "Jeg kjører både deg og Amber til skolen i dag. Bilen til foreldrene hennes ble ødelagt forrige uke." Jeg nikket. "Så koselig. Da kan hun kanskje hjelpe meg litt med hvor jeg skal gå," svarte jeg lattermildt.

"Jeg plukker deg opp etter skolen," ropte mamma i det jeg lukket igjen bildøra. Jeg ga henne tommelen opp før jeg snudde meg mot Amber. "Så, endelig er vi her." Hun smilte av reaksjonen min. "Nervøs, Elle?" Jeg skar en grimase, noe hun tok som et ja. "Det kommer til å gå helt fint. Vi kan sitte sammen i timene også kan jeg introdusere deg til venninnene mine," sa hun oppmuntrende. "Hey, Amber!" En høy, mørkhåret gutt kom mot oss. "Shit," hvisket hun. "Hva er det?" spurte jeg nysgjerrig. "Det er Harry, skolens badboy," svarte hun. "En skikkelig player. Han vil sikkert sjekke ut det nye kjøttstykket." Hun hevet det ene øyenbrynet og ga meg det blikket. Jeg var det nye kjøttstykket.
"Hei jenter." Harry så på Amber et par sekunder før han satte øynene på meg. "Harry" sa Amber kaldt. Han himlet med øynene over tonen hun sa det i. "Hvorfor introduserer du meg ikke for din vakre venninne?" fortsatte han. "Harry, Noëlle. Noëlle, Harry." Amber ga ham et giftig blikk. "Noëlle. Fint navn. Nesten like fint som du." Jeg forstod hvorfor Amber ikke ville at han skulle komme bort. "Jo, takk" svarte jeg tørt. "Du er ny, ikke sant?" Han ville tydeligvis ikke ta hintet til Amber. "Ja, jeg flyttet nettopp hit fra London." Amber gjorde tegn til at hun kjedet seg. Hun tappet fingrene mot hverandre mens hun ventet at Harry skulle la oss være i fred. "Tøft de tda." Det var tydelig at Harry spilte kul. Han var ikke så vanskelig å lese. "Kanskje vi burde komme oss til timen." skjøt Amber inn fort så Harry ikke skulle få tid til å svare. "Hadet, Harry," svarte jeg høflig før jeg fulgte etter Amber.

"Jeg tror han liker det han så," ertet hun så fort Harry var utenfor hørevidde. "Veldig morsomt, du." svaret jeg fort. "Pass på ellers ender du opp som den nye leken hans," Amber dyttet lekent borti meg. "Men, i forhold til andre klarte du deg veldig bra første gangen du møtte ham." Nysgjerrigheten tok overhånd. "I forhold til hvem?" Uheldigvis fikk hun ikke sjansen til å svare. Så fort vi kom inn i klasserommet løp en jente, garantert en av Ambers venner, bort til oss. "Jeg har savnet deg så mye!" Jenta klemte henne så hardt at det ikke så ut som Amber fikk puste. "Savnet deg også, Léa," svarte Amber og smilte varmt. "Det er en ledig plass ved siden av meg," Léa virket overivrig over å se Amber. "Sorry, men jeg har lovet Noëlle å sitte sammen med henne." Amber snudde seg mot meg og pekte på en rad med ledige plasser. "Ikke så ille, huh?" spurte hun i det læreren kom inn i rommet. "Ikke enda," sa jeg og blunket.

"Hallo elever. Jeg er Mrs. Davis." Læreren skrev navnet sitt på tavla. "Jeg ser vi har en ny elev i år. Noëlle Smith, om jeg ikke tar feil?" Hun så rett på meg. "Det er korrekt, Mrs. David" svarte jeg. "Velkommen skal du være, Ms. Smith." Den gamle dama ga meg et nesten usynlig nikk. Hun skulle til å skrive noe mere på tavla i det hun ble avbrutt. En gutt stod i døråpningen. "Beklager for at jeg er sen, Mrs. Davis. Samtale med rektor Jones." Mrs. Davis svarte ikke men pekte på den eneste ledige plassen i rommet. Plassen ved siden av meg. I det gutten kom skikkelig inn i rommet, gjennkjente jeg ham. Harry. Denne gangen var det jeg som sa shit.
"Hey, kjære," hvisket han i det han satte seg ned. "Vær så snill," hvisket jeg tilbake. "Noe galt?" Jeg holdt på å gi ham et giftig svar, men holdt det for meg selv. "Ingenting. Ikke noe i det hele tatt." I det ordene var sagt, kjente jeg en hånd på låret. Harrys hånd. "Hva i huleste er det du driver med?" Han lot som han ikke hørte meg. Jeg kløyp ham så hardt at han fjernet hånden. Han ga meg et skikkelig flørteblikk. Amber hadde rett, han var en skikkelig player. Jeg så bort på henne. Hun hadde fulgt med hele tiden. Amber pekte mot notatarket sitt. Håndskriften hennes var pen og ryddig. Han er en skikkelig douche noen ganger. Jeg kunne ikke annet enn å si meg enig.

 

Mer?


Q: Kan du ikke skrive en Niall historie?
A: Jeg kan godt gjøre det etter denne historien? Følte mest for å skrive om Harry med handlingen jeg kom på (:

Q: Noëlle? Hvilket navn er det?
A: Siden handlingen foregår i England, ville jeg ha et engelsk navn. Synes det er enklere å ha et konret navn, enn å skrive DN/ditt navn hele tiden. Grunnen til tødlene over e'en (ë) er fordi jeg rett og slett synes det ser penere ut (slik det skrives på fransk).


28.12.2013 | 19:38 | Kategori: Don't Let Me Go

Don't Let Me Go - Kapittel 1

Jeg gikk barbent nedover veien. Jeg kunne føle hver eneste stein jeg tro på, til tross for at det ikke gjorde vondt. Sola skein sterkt og himmelen var klar. Det var ikke en eneste sky i siktet. En kald bris strøyk meg over ansiktet. Jeg kunne lukte blomstene før jeg så dem. De stod på et stort og grønt jorde. Hvilket fantastisk syn.


"Noëlle, nå må du våkne!" Noen ristet meg hardt i armen. Jeg åpnet øynene og ble møtt av mine mors brune øyne. "Nå er vi fremme," hun smilte når ordene forlot leppene hennes. Øynene hennes lyste. Det var tydelig at det var dette hun ville. Jeg gikk ut av bilen og så rundt på naturen. Jeg visste at huset var stort i forhold til den gamle leiligheten i London. Det var ikke bare husmessig det var forskjellig; det å flytte fra storbyen til landsbygda var også en stor forskjell. "Hva synes du?" spurte moren min, Diona, mens hun pekte mot huset. Jeg klarte ikke gjøre annet enn å måpe. Da hun fortalte at vi skulle flytte til lansbygda, trodde jeg det kom til å bli et levende mareritt. Å tenkte tilbake gjør at jeg forstod hvor feil jeg tok. Det kunne ikke bli mye bedre enn det var. "Det er fantastisk, mamma!" Jeg smilte tilbake. "Du har virkelig god smak når det kommer til hus," la jeg til lattermild. "Takk, kjære," sa hun i det hun la armene rundt meg. "Er dere to ferdige med småsnakken nå, så vi kan få sakene våre inn?" Faren min, Rupert, kom seg ut av bilen. "Jeg begynner å miste tålmodigheten her." Han kremtet høyt. "Han har en av sine dårlige dager," hvisket moren min. Jeg nikket. Det var ikke så vanskelig å legge merke til. Siden foreldrene mine kjøpte huset for en stund siden, var alle møblene og det meste småting allerede der. Vi manglet bare klær. Faren min tok ut en stor bag og ga den til meg. Jeg tok den imot og sprang opp på rommet. Så gjenstod bare utpakking.

 

"Nå er det lunsj!" hørte jeg nedenfra. Jeg slang igjen den siste skuffen og løp ned. Jeg satt meg på stolen ved siden av mamma. De aller fleste som kjennte meg visste at jeg hadde et godt forhold til moren min. Forholdet til faren min var så dårlig at jeg ikke anså det som eksisterende. Jeg hatet ham ikke men han betydde ingenting for meg. Han satt på stolen ovenfor meg. Sitrret. Han hadde garantert drukket. Jeg kunne ikke huske hvordan han oppførte seg og var før alkoholen tok over livet hans. "Gleder du deg til i morgen?" Det var veldig tydelig at mamma prøvde å starte en samtale på grunn av den kleine stillheten. "Ja, litt. Men er mest nervøs." Hun nikket forståelsesfull. "Det kommer til å gå fint, vennen" svarte hun med et varmt smil om munnen. Vi fortsatte samtalen mens vi spiste. Pappa, eller Rupert som jeg foretrakk å kalle ham, bare satt der. Ikke noe mer. Han pratet ikke i det hele tatt. Så fort jeg var ferdig med maten, sprang jeg opp på rommet mitt igjen. Jeg satte på litt musikk så jeg ikke hørte når krangelen deres startet. The United - So Wicked kom på og jeg kunne ikke gjøre annet enn å synge med. Imens prøvde jeg å rydde litt mer på rommet og plassere ting der jeg ville ha dem.

 


*Imagine huset*

 

Jeg slo av musikken da jeg hørte et svakt bank på døra. "Please, ikke la det være Rupert" mumlet jeg til meg selv i det jeg la hånda på dørhåndtaket og åpnet. "Hei, jeg er Amber" En jente, på min egen alder, stod foran meg. Hun hadde langt, litt krøllete, brunt hår, brune øyne og en perfect kropp. "Noëlle," svarte jeg med et smil. "Moren din sa jeg kunne gå opp og hilse på deg." Hun smilte tilbake. Selv smilet hennes var perfekt. "Så koselig!" svarte jeg og inviterte henne inn på rommet. "Min egen mor fortalte at dere flyttet inn i dag og at vi kommer til å gå i samme klasse," fortsatte hun. "Ja, det gjorde vi." Amber plasserte seg på senga og jeg satt meg ned ved siden av henne. "Utrolig hyggelig at du stakk innom," la jeg til. Hun slang med hånda og lo det bort. "Som du kanskje vet, så er vi de eneste ungdommene i området her. De fleste bor nærmere sentrum og skolen." Jeg kunne huske at mamma hadde sagt noe om det. "Det er forstålig. Så, hva gjør du på fritiden?" Hun smilte enda bredere. 

 

"Siden vi bor på en bondegård rir jeg mye. Liker du hester, eller?" Jeg ristet på hodet. "Jeg har aldri, i løpet av mine sytten år, rørt en hest." Amber var overrasket. "Aldri?" spurte hun vantro. "Aldri.. Jeg har elsket dyr så lenge jeg husker men foreldrene mine vil ikke ha dyr i hus." Denne gangen var det Amber som ristet på hodet. "Hjemme har vi syv hester, tre hunder, en katt og noen sauer. Jeg kunne ikke forestilt meg et liv uten dyr!" Hun virket som en skikkelig hyggelig jente. "Så heldig du er! Jeg har mast på foreldrene mine i åresvis, men det har ikke blitt noe endring hos dem." Før Amber rakk å svare ringte mobilen hennes. "Sorry, det er mamma som ringer," unskyldte hun før hun svarte. Noen sekunder senere la hun på. "Hun ringte for å si at det er middag, så jeg må stikke nå." Hun reiste seg fra senga, det samme gjorde jeg. Jeg fulgte etter henne ned for å si hadet. "Ser deg på skolen i morgen, Noëlle!" Amber vinket da hun gikk ut døra, på vei hjem igjen til den lille gården like bortenfor vårt hus. "Var hun hyggelig?" spurte moren min nysgjerrig. "Hun er kjempe grei. Og fra og med i morgen går vi i samme klasse!" Så fort jeg fikk snakket ferdig, svarte hun med et lite hyl. "Fantastisk! Ser ut som ting blir bedre enn du trodde de kom til å bli." Hun klemte meg hardt og ga meg et lite kyss på pannen. Mamma hadde rett. Allerede hadde ting gått over alle forventninger. For få timer siden hadde vi kommet til bygda og jeg hadde allerede fått en ny venn. Kanskje ikke skolen kom til å bli så ille like vel.

 

Hva synes dere? Mer?


28.12.2013 | 01:00 | Kategori: Don't Let Me Go

Don't Let Me Go - Trailer

 

Håper dere liker den! Del den gjerne på facebook/one direction-relaterte sider og grupper


hits